En elektrisk lyspære (eller elektrisk pære), også kjent som en glødelampe, er en type lampe som bruker elektrisk motstand til å varme opp en tynn glødetråd (vanligvis en wolframglødetråd) til glødelampe, og produsere lys. Pærens ytre skall er laget av glass, som holder glødetråden i vakuum eller lav-inertgass for å forhindre oksidasjon ved høye temperaturer. Sammenlignet med glødelampen, antas det elektriske lyset generelt å ha blitt oppfunnet av amerikaneren Thomas Alva Edison. Nærmere forskning avslører imidlertid at en annen amerikaner, Heinrich Goebbels, hadde funnet opp det samme prinsippet og materialene tiår før Edison. I 1801 skapte den britiske kjemikeren Davy en platinafilament som glødet når elektrisitet ble brukt. Han oppfant også det elektriske stearinlyset i 1810, ved å bruke en bue mellom to karbonstenger for belysning. I 1854 brukte Heinrich Goebbels en karbonisert bambusfilament plassert i en vakuumglassflaske for å generere lys. Oppfinnelsen hans regnes som den første praktiske glødelampen. Pæren han testet den gang varte i 400 timer, men han søkte ikke umiddelbart om patent.
Det største problemet med lyspærer er sublimering av glødetråden. Små forskjeller i motstand over wolframfilamentet forårsaker temperaturvariasjoner. Der motstanden er større, stiger temperaturen høyere, noe som får wolframfilamentet til å sublimere raskere. Dette skaper en syklus der filamentet blir tynnere, og motstanden øker ytterligere, noe som til slutt får wolframfilamentet til å brenne ut. Senere ble det oppdaget at å erstatte vakuumet med en inert gass kunne bremse sublimeringen av wolframfilamentet. I dag er de fleste lyspærer fylt med nitrogen, argon eller krypton. Moderne glødelamper har vanligvis en levetid på rundt 1000 timer.






























