Grunnleggende definisjon av en lyspære

Jun 01, 2025

Legg igjen en beskjed

En elektrisk lyspære (eller elektrisk pære), også kjent som en glødelampe, er en type lampe som bruker elektrisk motstand til å varme opp en tynn glødetråd (vanligvis en wolframglødetråd) til glødelampe, og produsere lys. Pærens ytre skall er laget av glass, som holder glødetråden i vakuum eller lav-inertgass for å forhindre oksidasjon ved høye temperaturer. Sammenlignet med glødelampen, antas det elektriske lyset generelt å ha blitt oppfunnet av amerikaneren Thomas Alva Edison. Nærmere forskning avslører imidlertid at en annen amerikaner, Heinrich Goebbels, hadde funnet opp det samme prinsippet og materialene tiår før Edison. I 1801 skapte den britiske kjemikeren Davy en platinafilament som glødet når elektrisitet ble brukt. Han oppfant også det elektriske stearinlyset i 1810, ved å bruke en bue mellom to karbonstenger for belysning. I 1854 brukte Heinrich Goebbels en karbonisert bambusfilament plassert i en vakuumglassflaske for å generere lys. Oppfinnelsen hans regnes som den første praktiske glødelampen. Pæren han testet den gang varte i 400 timer, men han søkte ikke umiddelbart om patent.

Det største problemet med lyspærer er sublimering av glødetråden. Små forskjeller i motstand over wolframfilamentet forårsaker temperaturvariasjoner. Der motstanden er større, stiger temperaturen høyere, noe som får wolframfilamentet til å sublimere raskere. Dette skaper en syklus der filamentet blir tynnere, og motstanden øker ytterligere, noe som til slutt får wolframfilamentet til å brenne ut. Senere ble det oppdaget at å erstatte vakuumet med en inert gass kunne bremse sublimeringen av wolframfilamentet. I dag er de fleste lyspærer fylt med nitrogen, argon eller krypton. Moderne glødelamper har vanligvis en levetid på rundt 1000 timer.